NOAHs innspill til gjennomgang av hundeloven

Landbruks- og matdepartementet har overtatt ansvaret for hundeloven, og har nå startet arbeidet med å gå gjennom loven. I den forbindelse har NOAH sendt vårt innspill til gjennomgang av hundeloven. Departementet skal gå gjennom alle innspillene på nyåret, og deretter skal de vurdere om loven skal endres eller stå fast slik den er i dag. Innspillet til NOAH kan leses i sin helhet under:

NOAHs innspill til ny hundelov

NOAH vil med dette innspillet peke på de punktene ved hundeloven som er mest alvorlige for hunder og hundeeieres rettssikkerhet, etter vår erfaring med en rekke klagesaker etter Hundeloven siden 2004. Hundeloven oppfattes som urimelig for både eier og samfunnet for øvrig, og vi er glade for at den nå skal gjennomgås. NOAH vil sterkt oppfordre til at man lager en ny lov, og som minimum lager på nytt de deler av loven som omhandler politiets ivaretakelse av hunder og avliving. NOAH vil også oppfordre til at man inntar dyrevelferdsregler i en ny lov, dersom mulig – slik det er blitt antydet fra statsråden.

Sikringsregler generelt

NOAH mener at § 9 bokstav f om Unntak fra sikringsreglene, der båndtvangen ikke gjelder for hund når den brukes for jakt, ikke burde være gjeldende i ulverevirer. Dette av hensyn til hundens sikkerhet og velferd, og av hensyn til det ville dyrelivet. Faren for at en ulv angriper en hund er generelt lav, men om en hund ferdes alene i ulverevir øker faren. Om en ulv angriper en hund er det i 9 av 10 tilfeller en jakthund, og 82 % av disse hundene var elghunder.^[1] Av hensyn til hundens sikkerhet og velferd i ulverevirer, mener NOAH at løse jakthunder ikke burde være unntatt fra sikringsreglene i § 9 i ulverevir. Som kjent skaper også slike situasjoner konflikter i samfunnet, som øker presset på truede rovdyr (ulv),  og også av hensyn til disse bør man søke å unngå slike situasjoner. Dette bør spesifiseres på tross av at det står i gjeldende forskrift at jakthunder kan slippes på en aktsom måte.

Kapittel 2 – Sikring av hunder

I kommuner med utvidet båndtvang bør det være forskriftsfestet at disse må ha friområder til hund. Dette er områder hvor hunder kan slippes fri for bevegelse, sosialisering og trening uavhengig av gjeldende båndtvangsbestemmelser. Ifølge dyrevelferdsloven § 23 skal dyret bla. har mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse og annen naturlig atferd. Hunder har et behov for bevegelse og sosial omgang med artsfrender. Dagens hundelov legger begrensinger for hundens mulighet til å sosialisere med andre hunder uten bånd, noe som i sin tur kan skape atferdsproblematikk som frykt, og aggresjon som følge av denne frykten (også kalt fryktaggresjon) overfor andre hunder. NOAH mener at båndtvangen er viktig for å ivareta dyrelivet, samtidig er det viktig å innse at også hunder er dyr med behov for bevegelse. Derfor mener NOAH at det i kommuner der det er utvidet båndtvang må opprettes friområder for hund (som ivaretar tryggheten til det ville dyrelivet).

Kapittel 4 – Ro og orden, antall hunder og merking av hunder

Det er vanskelig og uønsket å regulere antall voksne hunder i en lokal forskrift, og dette kan fort ramme feil dyrehold og føre til ulik behandling over kommunegrensene – noe som vil oppleves urimelig. Eventuell reguleringen bør flyttes ut av kommunene, som ofte har lite fagkompetanse til å vurdere slike tiltak.

At det i enkelte kommuner skal være en maksgrense på antall hunder er vil oppleves diskriminerende, og skape unødig irritasjon i befolkningen. Det er ingen faglige grunnlag for å sette ulike begrensninger på antall hunder i de ulike kommunene, og det må være likt over hele landet. NOAH er usikker på hensiktsmessigheten i å sette en maksgrense på antall hunder i en husholdning, da det ikke nødvendigvis er antall dyr som er en risikofaktor i seg selv. I Sverige har man ikke en absolutt maksgrense, men en grense hvor man må søke tillatelse (over 9 hunder) – dette er i så fall en bedre modell enn en maksimal grense.^[2] NOAH er imidlertid ikke overbevist om at dette er den viktigste regelen å innføre for å sikre velferd for hunder.

Et annet grep, som vi derimot mener er viktig for å sikre bedre velferd for hunder, er krav om tillatelse til kommersielle dyrehold og dyrehold som driver avl (disse er kommersielle slik vi ser det, til tross for at virksomheten er skattefri). Slik NOAH ser det, vil det kommersielle aspektet i slike dyrehold innebære en risiko sammenlignet med stabile dyrehold hvor dyrene er ment å være i en stabil flokk i eiers familie. Kommersielle dyrehold som driver sportsaktiviteter, selger, avler eller leier ut hunder, har en form for «turn over» av dyr og andre motiver for dyrehold en dyrets individuelle verdi for eier alene, som øker risikoen. Avl øker i seg selv også risikoen for velferden, da ungdyr er mer følsomme for sykdom, fødsel er en helserisiko i seg selv – særlig hvis dyreholdet har flere dyr som skal føde samtidig. NOAHs erfaring med vanskjøtselsaker gjeldende hund og katt, involverer ofte en form for avlsvirksomhet. Det er rimelig at dyrehold som driver avl eller annen kommersiell virksomhet må ha tillatelse, og dermed kan følges tettere opp. De svenske reglene krever tillatelse også ved visse typer avlsvirksomhet og kommersiell virksomhet.^[3]

Om alle hunder ID-registreres vil det for øvrig være enklere for Mattilsynet å ha kontroll over hvor mange hunder en eier har, og eventuelt kontrollere slike hundehold oftere. Kontrollen over antall hunder en eier kan ha bør heller være en vurdering utført av Mattilsynet for de individuelle hundeholdene, og ikke skrives i lokale forskrifter av kommunen.

Obligatorisk ID-merking av hunder og katter har vært diskutert lenge, også politisk. ID-merking kan være et grep for å redusere hjemløshet og vanskjøtsel. Det er også viktig for å gjenforene eier og hund, i tillegg til at det er svært ressursbesparende ved håndtering av bortkomne hunder. Det vil ansvarliggjøre eiere og potensielt gi hunder et sterkere rettsvern. I forbindelse med hundesykdommen denne høsten uttalte Veterinærinstituttet at et nasjonalt helseregister vil være til stor hjelp ved lignende sykdomsutbrudd i fremtiden. De uttaler videre at mangelen på et helseregister og påbud om ID-merking har komplisert arbeidet deres i forbindelse med hundesykdommen. Innføring av obligatorisk ID-merking vil også være til hjelp for reguleringen av avl og omsetning av dyr, og hindre ulovlig salg av hunder. Innføring av obligatorisk ID-merking vil kunne spare samfunnet for ressurser – herunder politiet, Mattilsynet, veterinærer, viltnemnda og frivillige organisasjoner. NOAH mener at hundeloven burde inkludere et krav om obligatorisk ID-merking av alle hunder i Norge.

Kapittel 3 – Løse hunder

NOAH ønsker å kommentere følgende om § 10 om løse hunder: «Unnlater hundeholderen å hente hunden innen en uke etter at han eller hun er varslet personlig eller ved kunngjøring i en alminnelig lest avis på stedet, kan politiet selge, omplassere eller avlive hunden.» Ved obligatorisk ID-merking vil det bli mye enklere for politiet å få kontakt med eier, men fram til dette er innført vil det være bedre om hunden annonseres som funnet av politiet på sosiale medier i tillegg til aviser. Det er ikke alle som leser aviser lengre, men mange følger med på såkalte «savnede-grupper» på Facebook. Slike sider burde også benyttes for å nå ut til eier.
Det står i forskriften at politiet kan selge, omplassere eller avlive hunden. Avliving av friske hunder burde ikke skje, og NOAH mener dette kun kan være aktuelt om ingen privatpersoner, omplasseringssentre eller organisasjoner har anledning til å ta til seg hunden. Dette bør presiseres i forskriften, og avliving bør ikke være et alternativ for politiet på lik linje som salg og omplassering. Dette kan eksempelvis presiseres ved endring til: « (…) eller, dersom ingen annen løsning finnes, avlive».

Når det gjelder retten til å oppta løse hunder i utmark, mener NOAH at det ikke spiller noen rolle om jakt er tillatt eller ikke. Det avgjørende bør være om det er utenfor båndtvangsperioden eller ikke. Det vil da bli samsvar mellom § 10 og § 15.

Kapittel 5 – Personers rettigheter og plikter i nøds- og faresituasjoner

Ordet uprovosert brukes flere ganger i § 14 om inngrep på stedet mot hund som jager eller angriper mv. Dette er svært uspesifikt og uheldig å bruke fordi mennesker, hunder eller andre kan ha provosert en hund uten at man er klar over dette, og hundens atferd kan derfor virke uprovosert, men ikke være det. Det oppleves ikke meningsfylt eller faglig forsvarlig at folk på stedet skal vurdere hundens intensjon og hvorvidt den har «grunn» til å opptre uheldig – for eksempel om hunden blir skremt. Man bør legge til grunn at dyr har «grunn» til den adferd de utfører, og dermed sikre situasjonen uten å «straffe» dyret.

Videre mener NOAH at det er behov for å innskrenke adgangen til avliving etter § 14 punkt b (og evt. d) og § 15 – eksempelvis med «Denne bestemmelsen kan ikke påberopes for avliving av hund, der andre tiltak er mulige for å unngå videre fare.» I dokumenterte enkeltsaker har hunder blitt avlivet i situasjoner som ikke fremstår som rimelige (skade ikke dokumentert og eier er rett i nærheten), men som likevel ble ansett av politiet som innenfor ordlyden i § 14. Dette gjelder særlig løse hunder på områder der det er/har vært beitedyr (kanskje uten at eier er klar over det), eller bortkomne hunder inne på annen manns tomt hvor det påberopes fare for dyr uten at hunden har forårsaket noe skade på disse dyrene (eller hvor slik skade lett kunne forebygges ved andre tiltak). En urimelig bruk av § 14 vil oppfattes særlig opprørende i samfunnet. Per i dag synes antall saker etter § 14 å være få, men det har økt noe de siste årene. NOAH vil derfor understreke at det er et behov for endring her i tråd med hva som oppleves rimelig, og med innskrenket adgang til avliving.

Kapittel 6 – Sikkerhetstiltak mot problematisk hundehold

• 17. Umiddelbare polititiltak for å ivareta sikkerheten og tryggheten til enkeltpersoner, allmennheten og dyr.

Det bør tydeliggjøres når de ulike tiltakene politiet kan iverksette, skal brukes. Svært ofte blir forvaring brukt, og det er sjeldent at hundeeier pålegges tiltak som munnkurv etc. Å vurdere hvilke tiltak som er egnet krever faglig kompetanse og tydelige retningslinjer. NOAH opplever særlig at forvaring er problematisk fordi det kobles til avliving, og brukes som pressmiddel selv i trivielle situasjoner. NOAH har fått rapportert eksempler på at eiere i ikke-farlige situasjoner (hunder hopper opp og hilser), får valget mellom å umiddelbart dra og avlive hunden eller at den tas i forvaring der og da med løpende kostnader – og hvor politiet gjør klart at det sannsynligvis likevel ender med avliving. Slike situasjoner må man sørge for at en ny lov ikke gir rom for.

Det står i § 17 at «Dersom en hund har drept eller påført et menneske vesentlig skade eller angrepet et barn, kan hunden og andre hunder i hundeholderens varetekt eller eie avlives av politiet der de finnes …»

Denne paragrafen må totalt reformuleres. Det er svært uheldig at situasjoner av meget ulik alvorlighetsgrad, klumpes sammen i teksten. Å påføre menneske «vesentlig skade» eller «angripe» et barn, slik det etter dagens rett tolkes, er svært langt i fra det å drepe et menneske. Disse situasjonene må skilles i teksten, og som NOAH har påpekt under må begrepene konkretiseres og kan ikke fortsette å romme det de i dagens rett faktisk gjør.

At andre hunder enn hunden som har utført skaden skal avlives, er for øvrig meget urimelig. Det bør vurderes av en fagkyndig om hundeholdet er uforsvarlig eller ikke, og om dette er tilfellet, bør de andre hundene forsøkes omplassert. NOAH har grunn til å tro at denne teksten ble innført som følge av en konkret tragisk hendelse vedrørende et svært spesielt hundehold, i forkant av lovens tilblivelse. Denne type hundehold ville, slik NOAH ser det, per i dag forhåpentligvis vært avviklet av dyrevernhensyn – da vi har fått ny dyrevelferdslov og ikke minst dyrepoliti. Det synes per i dag, å være liten grunn til å videreføre adgang til å ta livet av hunder som ikke har vært involvert i noen hendelse.

Det mest problematiske ved denne paragrafens ordlyd er hvordan de aktuelle begrepene er brukt av politi og rettsvesen – og hvordan lovens manglende definisjoner gir rom for dette. Ordet angrep er ikke definert. Det er dessverre slik at hunder som hopper opp for å hilse, løper imot et menneske for å leke etc. uriktig har falt inn under denne definisjonen. NOAH erfarer fra Høyesterett at man ved bruk av ordet «angrep» ikke tar hensyn til hundens intensjon (noe man trenger en fagperson til å uttale seg om), og inkluderer «hoppe opp», «hindre å passere» el.l. (se under). Ordet «angrep» må konkret defineres dersom det skal brukes, og må ikke inkludere bevegelser fra hunder som ikke har som intensjon å skade (hoppe opp, stå i veien etc). NOAH viser også til våre tidligere innspill om dette. Vesentlig skade er en definisjon der det anses som kroppsskade etter straffeloven § 273. Imidlertid er det ingen slik definisjon som brukes i forbindelse med hundeloven – tvert imot har retten uttalt at skade omfatter «fysisk», «psykisk» og «ideell» skade – altså skade på klær eller om noen blir redd (noen er redd hunder fordi de har en fobi, og dette betyr at alle hunder vil forårsake skade på disse personene). En slik definisjon av skade kan man ikke videreføre. NOAH mener det må defineres klart hva slags skade som kan være utgangskriterium for avliving, og at ikke all skade kan utløse juridisk grunnlag for dette. At det som utgangspunkt må være voldt skade som svarer til definisjonen av kroppsskade i straffeloven, innebærer en heving av avlivingsterskelen i forhold til dagens nivå. Bagatellmessige skader – rifter, blåmerker etc. – bør ikke gi grunnlag for avlivning. En mulighet for definering av skade er utarbeidelse av en skala som kan vurdere bittets alvorlighetsgrad. Se refererte kilder.^[4], ^[5]

• 18 om avliving eller omplassering av en hund etter en eller flere uønskede hendelser, er den mest kontroversielle av hundelovens bestemmelser. I hundelovens forarbeider (prp. s. 10) gir Justiskomiteen uttrykk for «at det skal være enkelt å få avlivet farlige og aggressive hunder». Et tilsvarende synspunkt er kommet til uttrykk i prp. s. 155. «Skal avlivingsregler ha reell sikkerhetsmessig betydning i forhold til problematisk – blant annet for lite aktsomt – hundehold, må avgjørelser kunne fattes av politiet og reglene må være praktisk håndterbare for politiet i en travel hverdag. Individuell vurdering av hver hunds psyke åpner for et vanskelig bevistema og vil kreve en ressurskrevende behandling av sakene.»

Dette er, slik NOAH ser det, et helt feilaktig utgangspunkt. En farlig eller aggressiv hund skal være enkel å sikre, men når hunden er sikret er det ingen grunn til at det skal være enkelt å avlive den. En hund som oppleves farlig og aggressiv i en gitt situasjon, er ikke nødvendigvis dette. For å sikre både eiers rettssikkerhet og hundens egenverdi, bør en slik påstand være bygget på faglig vurdering. Videre kan en situasjon hvor en hund oppleves som farlig og aggressiv maskere alvorlige dyrevelferdssaker eller andre problemer knyttet til eier. Ved å fokusere på hunden, og ikke finne ut av årsaken og bakgrunnen, risikerer man å la alvorlige dyrevelferdssaker gå under radaren, og også å legge opp til farlige situasjoner med nye dyr i eiers varetekt i fremtiden. Det er viktig å huske på at et avlivingsvedtak ikke bare er et meget inngripende vedtak, men det er også fullstendig irreversibelt.

Hundeloven tar ikke hensyn til at naturlig hundeatferd er en helt reell del av hundene som loven gjelder for. De fleste sakene hvor hunder blir begjært avlivet på tynt grunnlag, hjemles i § 18, som åpner for avliving eller omplassering for «en hund som har angrepet eller skadet et menneske». I enkelte dommer defineres disse begrepene vidt: «Begrepet «angrep» i hundelovens forstand omfatter «alt fra bitt og glefsing til at en hund griper fatt i, hopper opp på eller truer noen slik at noen f.eks. hindres i å passere, mens «skade» omfatter så vel fysiske, psykiske og ideelle skader.»^[6] Med dette som utgangspunkt er det vanskelig for hunder å bevege seg trygt i samfunnet. Terskelen for å avlive er så lav at nesten ingen hunder kan være trygge. Uttrykket «angrepet eller påført skade», innebærer at en hund kan kreves avlivet selv om den ikke har ment å angripe noen – f.eks. hvis den har bitt i refleks på sterk smerte (finger i øyet el.l.) eller rispet noen i lek. Det er problematisk at hunden behandles som «skyldig» (i den grad av avliving velges), uansett forløpet i situasjonen. Som påpekt over er begrepet «skade» i lovens forarbeider definert svært vidt: Det defineres som «den fysiske, psykiske og ideelle skade som er voldt». (prp. s 155.) Rimeligheten i avliving ved skade på «ideelle verdier», er for oss uforståelig.

At det vil være et relevant moment ved forholdsmessighetsvurderingen om en hund er blitt provosert eller har handlet i selvforsvar, fremgår av hundelovens forarbeider (prp. s. 153). Et menneske som feilaktig tror det blir angrepet og påfører den innbilte angriperen en skade, slipper straff på grunn av reglene om situasjonsvillfarelse. En hund bør nyte samme rettsbeskyttelse. Den gjeldende hundeloven gir hjemmel for avlivning hvis hunden jager eller skader husdyr, tamrein eller hjortevilt. En hund slutter å være til skade om den tas ut av situasjonen og ikke utsettes for husdyr, tamrein eller hjortevilt uten bånd. Derfor vil avliving være en overreaksjon, på en atferd som for hunder er naturlig. Det finnes mange tiltak som i stedet kan pålegges for å forhindre fremtidig skade. Det er på samme måte urimelig at loven legger opp til at avlivning skal være normalreaksjonen ved skade på dyr i landbruket. Å ta hunden ut av situasjonen, samt sikre at den ikke kommer i tilsvarende situasjon (påbud munnkurv, inngjerding, forbud mot lufting i enkelte områder, omplassering til område uten slike dyr, pålegg om trening el.l.) er mer hensiktsmessig – da det ofte ikke er noe ved den individuelle hund, men ofte snarere ved den aktuelle hundetype (rase) som disponerer for jaging av husdyr. § 18 er også uheldig ved hundeslagsmål. Hunder kan havne i slagsmål, og når skade blir resultatet kan det være vanskelig for enhver å avgjøre hvilken hund som startet. At det skadde dyrets eier skal ha avgjørende betydning for avlivningsspørsmålet er urimelig i slike situasjoner, da de ofte er preget av sterke følelser.

I lovens forarbeider (prp. s. 140) gis det f.eks. uttrykk for at avlivning kan tenkes å ha en preventiv effekt overfor hundeeierne: For å skjerpe eiernes aktpågivenhet, avliver en dyret. Dette er vel det eneste tilfelle i norsk rett hvor en lovbestemmelse i fullt alvor er begrunnet med det hensiktsmessige i å kunne straffe en uskyldig (hunden) for å straffe en annen (eier). Som jusprofessor Jo Hov har påpekt i tidligere innsendt betenkning om loven, er slikt synspunkt preget av et uklart juridisk tankegods om straff og hevn. NOAH ser dette som lite hensiktsmessig.

NOAH mener at avgjørelsen om avliving ikke skal kunne tas av politiet alene (inkludert politijurister som risikerer å ha lite eller ingen kjennskap til hund). Avliving er et langt mer inngripende tiltak enn for eksempel forelegg, eller pålegg om andre typer sikring. Det er ikke selvsagt at avlivingsvedtak generelt skal ligge hos politiet slik det gjør i dag. NOAH mener som minimum at avlivingsvedtak ikke skal iverksettes uten en sakkyndig uttalelse, og at hundeeier bør ha rett til å få testet sin hund av uavhengig adferdskonsulent.

Avliving av en hund kan ikke gjøre godt igjen eventuell skade som allerede er voldt. Det eneste rasjonelle argumentet for å tillate etterfølgende avlivning, er derfor at dette er den eneste måten å hindre fremtidig skade på. Derfor burde det være et minimumsvilkår for å treffe et avlivingsvedtak at en hund har gjennomgått en atferdstest foretatt av en hundesakkydig, som kan uttale seg om nettopp dette. Forestillingen om at «en hund som har bitt, vil bite igjen» mangler godt faglig belegg og må anses som en seiglivet myte. De fleste bitt utføres av hunder som ikke har bitt før – og som er kommet i en situasjon de ikke takler. Ingen hunder kan forventes å takle alle situasjoner. Biting er tross alt en del av hunders naturlige adferdsregister – det er derfor ikke nødvendigvis noe «spesielt» ved hunder som i en ekstraordinær situasjon har følt det nødvendig å ty til denne adferden. I lovens forarbeider er dessverre atferdstester avfeiet som upålitelige og lite seriøse. Det heter: «Noen sikker kvalitetssikring av den stort sett selvoppnevnte hundesakkyndighet som finnes, har vi for øvrig ikke. I praksis benevner både personer som jobber mer eller mindre med hund, eller som ellers er mer aktive på annen måte, seg som hundesakkyndige. Disse har varierende erfaringer og teoretisk fundament» (prp s. 155).

Dette var uriktig da det ble skrevet, og er enda mer uriktig i dag. Etologi (læren om dyreatferd) har vært et eget universitetsfag i desennier. Konrad Lorenz (1903 – 1989) gjorde en banebrytende innsats på dette området og regnes av mange som fagets grunnlegger. På Norges miljø- og biovitenskapelige universitet kan en ta en mastergrad i hundeetologi. NOAH viser til bl.a. professor Frode Lingaas ved NMBU for mer informasjon om dette fagfeltet. Andre utdanningsalternativer som gir hundefaglig kompetanse av høy kvalitet finnes det også mange av – offentlige og private, i Norge og i utlandet. Useriøse aktører kan lett lukes bort gjennom en godkjenningsordning. Mange spesialister på hundeatferd er medlemmer av Norges atferdsgruppe for selskapsdyr (NAS).^[7] Det bør fremgå i loven at hundesakkyndiges vurderinger skal tillegges vekt på samme måte som sakkyndige i andre sivile saker. I praksis velger retten uten begrunnelse å se bort fra adferdsvurderinger til hundeeksperter med kunnskap på universitetsnivå. Som nevnt mener NOAH at det er overordnet uheldig at et vedtak om avliving kan gjøres av politi, hvor det ikke settes krav til hundefaglig kunnskap, og også ankes til instans hvor slik kunnskap ikke naturlig er til stede.

I ett tilfelle har imidlertid loven selv åpnet for slike atferdstester, nemlig i § 19 (3). Det må bety at lovgiveren anser dem som relevante.

En uberettiget avlivning er selvsagt et overgrep mot hunden selv, og i strid med dyrevelferdsloven § 3. Eieren vil også oppleve avlivingsvedtaket som den verste straff som er mulig å gi. Paradoksalt nok vil avliving ramme mye sterkere mot hundeeiere som i utgangspunktet er ansvarlige, men har et uhell eller er uberettiget anklaget, enn mot hundeeiere som er uansvarlige (og som da kun skaffer seg ny hund). Det finnes det en rekke eksempler på at helt vanlige hundeeiere har satt seg selv i gjeld for å få prøvet urimelige avviklingsvedtak for retten. NOAH håper at ny lov vil kunne gi en større sikkerhet mot at slike situasjoner oppstår. Ansvarlige hundeeiere som har skyld i en uheldig situasjon, vil mer enn gjerne ta straff og ansvar selv – enn at det skal gå ut over hunden.

I § 18 blir ordet «utrygghetsfølelse» brukt. NOAH ser at dette begrepet brukes på selvstendig grunnlag i dommer for å begrunne avliving. Det åpner for dom basert på subjektiv følelse, selv om det basert på en konkret og objektiv vurdering ikke finnes reell grunn til utrygghet. Begrepet innebærer at hundeeiers motpart i rettssystemet automatisk har makt til å avgjøre hund og hundeeiers skjebne – da en følelse ikke kan bevises eller motbevises med faktiske forhold, og anklage mot hund/hundeeier dermed kan oppstå og prosederes på svært uforutsigbart grunnlag. Dette forholdet ble problematisk og reagert mot også i prosessen rundt loven, men endringen av begrepet uteble uten at det fremkommer klart hvorfor.
I innstilling til Odelstinget fra Justiskomiteen (Innst. O. nr. 91 (2003-2004) heter det under «Pkt. 21 Komiteens merknader», til § 3 på side 12: ”Komiteen foreslår at ord som utrygghetsfølelse og trygghetsfølelse gjennomgående i loven byttes ut med ordene utrygghet eller trygghet. Komiteen mener det vil bli feil og umulig å lovfeste en rett til en slik følelse.”
Til tross for denne klare føringen fra Justiskomiteen i 2003, ble Hundeloven vedtatt med begrepet «utrygghetsfølelse» i to paragrafer, blant annet § 18. NOAH mener at denne feilen bør rettes opp.

Det står i forskriften at «En hund som har gått ulovlig løs eller uten godt nok tilsyn, etter at politiet har gitt hundeholderen mer enn én skriftlig advarsel i løpet av de siste tre år, kan avlives eller omplasseres av politiet. Dette gjelder uten hensyn til om advarselen gjelder samme hund. Vedtaket kan omfatte alle de hunder som hundeholderen har hånd om. Advarselen regnes som enkeltvedtak.» NOAH anser det som svært urimelig at det skal være adgang til å avlive en hund fordi at eieren ikke har passet godt nok på den. At dette også kan gjelde hunder som ikke har noe med situasjonen å gjøre, men som eies av personen som får vedtaket, er ubegripelig. Hele dette avsnittet må fjernes. Slike overtredelser bør isteden straffes med bøter – økonomiske virkemidler vil trolig også ha langt sterkere effekt overfor eiere som er mest disponert for å gjenta lovbrudd (uansvarlighet).

Dagens grunnvilkår for å vedta avliving etter uønsket hendelse bør endres (§ 18). Denne endringen bør minst består i at:

• angrep og skade ikke må være grunnlag hver for seg, men sammen, angrep må konkretiseres og ikke omfatte bevegelser som ikke har skade-intensjon, og skade må konkretiseres på en måte som utelukker nedre sjikt. (for eksempel «gjennom angrep har påført et menneske skade svarende til kroppsskade etter str. § 273»)
• jaging og skade av andre dyr, må i første rekke håndteres ved inngrep mot eier, ikke hund, og skade som utløser avliving må konkretiseres.
• begrunnelsen for avliving må være sannsynlighet for ny skade (etter hundefaglig vurdering, atferdstest), som ikke kan avhjelpes med andre tiltak i loven (§ 17) og omplassering, og ikke er uforholdsmessig.

Det finnes flere dokumenterte eksempler på helt vanlige familiehunder som er begjært avlivet fordi de har hoppet mot/på noen, enten helt uten skader til følge eller svært moderate rifter av klo, og der «angrepet» består i hilsing/lek. I flere saker ser man svært sprikende beskrivelser av hunden, hvor begrepet ”bite/bitt” også er brukt av politiet uten at det nødvendigvis er bitt i ”vanlig forstand” ifølge retten. Det er uhensiktsmessig og vilkårlig at inngangskriteriet for et så inngripende vedtak som avliving er uklart og svært vidt. Politiet bør i første rekke gi bøter til hundeeier og komme med pålegg om begrensninger i hundeholdet som bruk av munnkurv, pålegg om å kontakte atferdskonsulent mv. Generelt er det behov for et sterkere fokus på de andre tiltakene som loven åpner for. Avliving har blitt brukt som et ”lettvint” tiltak som politiet kan ty til istedenfor andre tiltak – til tross for at det er det mest inngripende. Dette må endres. Den faglige vurderingen av hundens adferd må stå sentralt – avliving bør ikke være noe politijurister uten adferdskunnskap skal kunne vedta.

• 19 om Farlige hunder er problematisk av flere årsaker. I loven står det blant annet:
  «Med farlige hunder menes hunder eller hundetyper som [er]spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr. Første ledd gjelder også for hundetyper som lett kan forveksles med farlige hunder».

Dette åpner for en subjektiv vurdering. I forarbeidene til hundeforskriften (Rundskriv fra politidirektoratet av 6. juli 2012 – RPOD 2012-14) finnes det ikke så mye som en stavelse som begrunner hvorfor disse hundene er farlige. Pitbull og amstaff hadde et «dårlig rykte» fordi de i utlandet ofte ble brukt til hundekamper. Rasen ble derfor foretrukket av folk som ønsket å markere seg som “tøffe”. Stort sett er dette personer som egentlig ikke skulle hatt hund i det hele tatt. Når det gjelder utvalget av «farlige hunder», ønsker vi også å nevne at Norge så vidt vites er det eneste landet i verden med forbud mot tsjekkoslovakisk ulvehund – Slovakias nasjonalhund, som internasjonalt er klassifisert som «gjeterhund».

Rent bortsett fra at raseforbudet faglig sett er ubegrunnet, skaper regelen særlige problemer for blandingshunder. Er hunden så uheldig at den ligner på en ulovlig hunderase vil den kunne bli regnet med til «hundetyper som lett kan forveksles med farlige hunder». Den som eier en «tvilsom» hund, har bevisbyrden for at den er lovlig. For den som eier en blandingshund, kan dette være en umulig oppgave. Politiet kan godta «annen tilfredsstillende dokumentasjon», men hva dette er, er det opp til politiet å avgjøre.

I tillegg til at raseforbudet er faglig ubegrunnet, finnes det faglige studier som ser på om innføring av raseforbud har ført til færre biteepisoder.^[8] Disse tyder på at slike regler ikke har den ønskede effekt. NOAH mener at § 19, 1. og 2. ledd (og gjeldende forskrift) skal strykes. Et forbud mot enkelte raser skal være faglig begrunnet av dyrevelferdshensyn. Raseforbud knyttet til dyrevelferd bør kun forby avl (ikke hold) for ikke å få urimelige utslag med avliving. Det er ingen faglig holdbar begrunnelse for å definere alle individer av en rase som «farlige». Flere hunder er avlivet etter § 19, til tross for at de er vanlige familiehunder (inkl. blandingshunder), og politiet selv ikke finner noe å utsette på deres atferd. Koblet til avlivning som straffereaksjon og omvendt bevisbyrde, har denne paragrafen (m forskrift) forårsaket urimelige tragiske situasjoner for hunder og eiere. Den omvendte bevisbyrden er i seg problematisk, og NOAH mener det er viktig at man ikke fraskriver seg fra det rettslige prinsippet om å unngå omvendt bevisbyrde i forbindelse med hundesaker.

NOAH mener intensjonen om å unngå at visse miljøer benytter enkelte hundetyper, kan imøtekommes bedre ved å utarbeide en forskrift til § 21 (krav til godkjenning). NOAH ser behov for økt krav til godkjenning for både hold, og ikke minst avl (som nevnt over), for flere typer dyr. Ved å ta i bruk § 21 kan intensjon om ansvarlig hundehold kombineres med bedre sikring for dyrevelferd, da tiltak retter seg mot eiers egnethet og ansvar – ikke mot dyrets genetikk.

Kapittel 7 – Omplassering og avliving mv. av hunder, erstatningsansvar og straff

• 24. Politiets forvaring, omplassering, salg og avliving av hund:

NOAH ser svært ulik praksis fra politiets side for hvor mye/lite som skal til før hunder tas i forvaring (bli satt på kennel for eiers regning og risiko). Det er ingen krav til faglig vurdering av om hunden utgjør noen risiko, eller til politiets hundekunnskap. Det er uheldig at de fleste ikke har ressurser til å ta ut sivilt søksmål eller kennelutgifter inntil klage er avgjort. Dette svekker reell rettssikkerhet. I praksis tas hunder i forvaring nesten rutinemessig. Ofte gjelder det helt vanlige familiehunder som har vært uheldige og blitt involvert i en hendelse for første gang i sitt liv. Terskelen bør heves ved lovendring, ved at det fortrinnsvis bør pålegges begrensninger i hundeholdet inntil saken er avgjort, fremfor å sette en hund i forvaring (hvor hunden kan oppholde seg, bruk av munnkurv, få hjelp av en adferdskonsulent, mv., jf. §17). Ut ifra et dyrevelferdsmessig perspektiv poengteres det at hunder som tas i forvaring håndteres med varsomhet. Det må være pålagt at hunden får nødvendig veterinærmedisinsk hjelp om den skulle trenge dette. Dyr har et juridisk krav på omsorg. Det er også normalt for en hund å reagere på fremmede omgivelser, tap av trygghet og omsorgspersoner, med stress. Det kan være av tvilsom bevisverdi å vurdere gemytt på en hund som er stresset.

NOAH mener at første ledd, 2. pkt. skal oppheves. Vedtak etter § 17 er strakstiltak overfor hunder som antas å utgjøre en fare. Fvl. 24 gjelder begrunnelsesplikt. Det er ingen grunn til at ikke politiet skal ha begrunnelsesplikt også ved slike vedtak. Etterfølgende begrunnelse er ellers en helt vanlig begrunnelsetype i forvaltningen.

En vesentlig svakhet ved dagens ordning er at Politidirektoratet er klageinstans i avlivingsaker. NOAH har bedt om innsyn i Politidirektoratets behandling av avlivingssaker. Det viser seg at fra og med 2014 har ikke en eneste klage ført frem. Dette viser etter vår mening at de kollegiale bånd mellom politiet og POD utgjør et potensielt problem. I tillegg innehar som nevnt, ikke POD den hundekunnskap som bør være grunnlag for å vurdere slike vedtak.

NOAH mener at annet ledd siste pkt. skal oppheves. Slik loven lyder i dag, kan en hund avlives straks hvis eieren av en eller annen grunn ikke greier å betale oppstallingskostnadene. Dette er ikke i tråd med rettssikkerhet og dyrs egenverdi.

§ 26. Ansvar for kostnader.
Slik loven praktiserer i dag, også av retten, får hundeeier ikke igjen kostnadene ved forvaring av hund selv om man vinner saken i retten. Det finnes flere saker der hunder har stått over 1 år på kennel før sak er avgjort i retten. Ett år på kennel for en hund kan koste 80.000-90.000 kroner. Det virker urimelig og bryter med den allmenne rettsoppfatningen at man ikke skal få refundert disse kostnadene hvis man vinner saken, og politiets opprinnelige vedtak blir kjent ugyldig. Loven bør i klartekst si at utgifter til forvaring av hund skal refunderes hundeeier dersom grunnlaget for at hunden ble tatt i forvaring kjennes ugyldig.

§ 28. Straff.
Hvis hundeholder har vært uaktsom eller satt hunden i en situasjon der den biter et menneske eller et dyr, er det hundeholder som må straffes. Det kan også i noen tilfeller være personen som har blitt bitt som har provosert eller skremt hunden. I dette tilfellet bør heller ikke hundeholder straffes.

NOAH reagerer på at det står at grunneieren er «fornærmet». Etter straffeloven av 2005 har fornærmede ikke lengre noen innflytelse på påtalespørsmålet.

Forbud mot angreps- og bitetrening §§19 og 20

Angreps- og bitetrening, slik som IPO, skal være dyrevelferdsmessig forsvarlig. Hunden skal aldri terges for å få et hardere eller fastere bitt, men kun ha positive emosjoner under trening – slik som ved bruk av byttedrift, så langt dette ikke fører til et uønsket høyt stressnivå. Dette reguleres av dyrevelferdsloven. NOAH vil allikevel understreke viktigheten av at hunder som trenes opp til angreps- og bitetrening, i det tilfelle at slik trening er lovlig, ikke påføres ubehag og smerte ved slik trening.

Uansett forbud eller ikke, så må reaksjonen aldri være å avlive hunden. Hvis en hund læres opp til angreps- og bitetrening og har blitt lært å utføre en atferd i visse situasjoner, bør ikke dette lastes hunden. Dette må lastes eier. NOAH mener det er problematisk at en hund – som ikke kan noe for hva den læres opp til, skal avlives for å gjøre nettopp det vi mennesker har lært den opp til å gjøre.

Det er problematisk for dyret om slik trening blir misbrukt og eiere er overfokusert på hundens vaktegenskaper og hunden nærmest kun aktiviseres ved slik trening. Men et totalforbud kan også gi problematiske signaler, da det vil indikere at det å bruke munnen til å gripe, dra el.l. gjør en hund «farlig» og er unaturlig – hvilket det ikke er. At en hund biter på en bitearm (slik som ved IPO) er trigget av naturlig byttedrift, som også hunden bruker i naturlig og ufarlig lek. Byttedrift er ikke det samme som aggresjon.

NOAH vil ikke verken anbefale forbud eller frislipp, men mener en form for regulering bør være tilstede for å sikre hundens velferd og hindre misbruk. NOAH mener at brudd på eventuelle regler for angreps- og bitetrening skal belastes eieren, og ikke lastes hunden (ved avliving).

Øvrige merknader

NOAH vil minne om at lovforarbeidene viser til at loven ikke skal være uønsket restriktiv: «Den eksisterende lovgivningen om hunder har – i likhet med privatrettslig og strafferettslig lovgivning for øvrig – som et hovedformål å gi et bidrag til å løse konflikter som faktisk forekommer i samfunnet. Slik er det også med lovforslaget her. Ulemper over en viss terskel og problematiske sider ved norsk hundehold skal motvirkes ved lovgivning. Men lovforslaget her tar ikke sikte på en effektiv eliminering av alle ulemper som hundehold uunngåelig kan føre med seg. Lovforslagets konkrete innhold er et resultat av en vurdering og balansegang mellom ulike hensyn. På den ene siden står ønsket om å motvirke ulemper og risiko knyttet til hundehold, og på den andre siden hensynet til å ikke gjøre reglene uønsket restriktive i forhold til hundeholdet i Norge. Hva som er «uønsket» restriktive regler er et vurderingsspørsmål, og også et utpreget politisk spørsmål i lovgivningssammenheng. På samme måte som det er et ønske å ramme problematiske sider ved hundeholdet ved loven, så er det også et ønske å gi seriøse hundeholdere rimelig trygghet mot at reglene utilsiktet eller urimelig skal ramme det som vurderes som akseptabelt hundehold».( Ot.prp. nr.48(2002-2003) side 21)

Hundeloven skal regulere ulemper ved hundehold over en viss terskel. Omplassering bør velges framfor avliving der hundeholder ikke overholder aktsomhetsplikten (Rt 2007 s. 500) og en uønsket hendelse dermed har oppstått. Med lovgivningen er man ute etter å regulere problematisk hundehold. Det viktigste kan ikke være å avlive en hund, men å hindre uforsvarlig hundehold. Det skal lite til før en hundeeier kan straffes for uaktsomt å overtre hundeloven. Dermed åpnes det for at hendelser som er til bryderi for en nabo, lett kan løftes inn i rettssystemet på en måte som trolig ikke var lovgivers intensjon. Steget fra å ikke være aktsom nok ihht hundeloven § 3 til å få straff ihht hundelovens § 28 blir kort. Flere slike saker bør heller være Konfliktråd-saker – noe som etter NOAHs mening vil være en langt mer hensiktsmessig prosess hvor mennesker som er redd hunder kan få bedre forståelse for hunden, og hundeeiere kan få bedre forståelse for parten som er redd/forulempet.

NOAH vil igjen påpeke at dagens hundelov skaper store belastninger for hundeeiere, som risikerer å miste noe av det kjæreste de har. Forskning viser at forholdet mellom hund og eier kan sammenlignes med forholdet mellom barn og foreldre, når vi snakker om tilknytning.^[9] Å ta en hund i forvaring, skaper enormt mye usikkerhet og fortvilelse, der det å i verste fall avlive hunden kan for mange hundeeiere/familier oppleves som traumatisk – i tillegg til den psykiske belastningen for dyret.

NOAH vil også kommentere hundelovens manglende aksept i samfunnet, og nåværende samfunnsmessige konsekvenser. I 2018 arrangerte NOAH demonstrasjoner mot hundeloven der 4000 mennesker var samlet over hele landet i protest. Allikevel er det få som er klar over hundelovens faktiske innhold, og reagerer ofte med vantro når de får høre om den. Loven fremstår både sjokkerende, urimelig og gammeldags. Hundeeiere til helt normale hunder blir engstelige, og frykter at en misforståelse når som helst skal gjøre at politiet kommer og henter hunden deres. Hundeeiere er blant annet redde for at hunden skal sosialisere med andre mennesker/hunder – noe som er uheldig for alle parter og hindrer den positive effekten hunder har i samfunnet. NOAH har ofte sett seg nødt til å advare hundeeiere om hvor svakt de står rettslig, og at selv «normale» situasjoner kan føre til rettsprosess. Dette skaper ikke et trygt samfunn for verken hund eller mennesker. NOAH ser med uro på at forklaringen bak flere konfliktsaker med hund, kan ha sin årsak delvis i hundeloven selv, og den manglende forståelse for hunders atferd som loven representerer og dessverre bidrar til å spre i samfunnet. Loven skaper frykt og synes ikke å være laget ut ifra et ønske om å gjøre menneskesamfunnet til et best mulig sted å være – også for hundene. Loven må også beskytte hundene, ikke skape et samfunn hvor det er vanskeligere å være hund. Det er på tide at loven bygger på fagkunnskap og rettferdighet.

NOAH har også gitt innspill om hundens helse, velferd og bruk av bur. Vi oppfatter det slik at departementet i en ny hundelov, kan komme til å innlemme dyrevelferd for hunden – dette er vi svært positive til. Dessverre er det slik at hunder bevisst eller ubevisst blir påført lidelse, enten i form av avl, trening eller hold. Vi viser derfor til vårt brev til LMD datert 19.08.2019 om hundens rettsvern, helse og velferd, i tilfelle loven også vil omhandle slike temaer.

I forbindelse med gjennomgangen av hundeloven, imøteser NOAH at de som representerer dyrenes interesser blir hørt og ikke minst at hundefaglig ekspertise blir tatt med i prosessen. NOAH stiller seg til disposisjon for dette, og kan også anbefale juridisk og hundefaglig kompetanse til lovkomitéen/revisjonsarbeidet. NOAH har fått innblikk i at prosessen med gjennomgang av hundeloven starter allerede i januar 2020. NOAH vil gjerne ha tilbakemelding på om gruppens medlemmer allerede er bestemt og hvem som i så fall sitter i denne gruppen, samt om departementet har utnevnt andre eksterne sakkyndige og hvilke disse eventuelt er? Som sagt, vil NOAH gjerne komme med innspill til dette hvis mulig. NOAH vil avslutningsvis påpeke at vi mener det er uheldig dersom personer i politiet/POD som har vært delaktig i vedtak/klagesaker/rettssaker etter den nåværende loven, er direkte involvert i arbeidet med ny lov. Naturligvis skal politiet – som andre interessenter – høres. Men NOAH mener at man i selve lovarbeidet nå bør kunne se på problematikken med friske øyne, en erkjennelse av at lovens praktisering og bokstav ikke har legitimitet hos folk flest, samt ikke minst hundefaglig kompetanse.